1. mai 2000 - 1. mai 2001 - 1. mai 2002 Politisk grunnlag for 1. mai 2000 i Oslo Vedtatt av LO i Oslos representantskap 6. mars 2000 LO i Oslo som en sjølstendig kraft på venstresida Representantskapet har de senere åra understreket at 1. mai-arrangementet skal markere LO i Oslo som en sjølstendig kraft på venstresida. Dette videreføres i 1. mai-arrangementet i 2000. Dette betyr at det politiske grunnlaget gir uttrykk for et sjølstendig standpunkt i de mest aktuelle faglige og politiske spørsmål. Forsvar velferdsstaten – Kamp mot deregulering og privatisering Til tross for at norsk økonomi har et solid grunnlag opplever vi at det kommer stadige angrep på grunnlaget for velferdsstaten. Forskjellen på rike og fattige øker. Stadig økende egenandeler på helsetjenester, privatisering av offentlig virksomhet, omdanning av offentlig eie til aksjeselskaper og et planmessig arbeid for salg av slike selskaper til privat kapital, er i ferd med å rokke grunnlaget for velferdsstaten. Sterke politiske og kapitalkrefter vil privatisere oljeformuen. I Oslo er det sittende høyrebyrådet, med støtte fra Fremskrittspartiet, Venstre og Kr.F, spydspissen i privatiseringsprosessen. Gjennom lovendring er arbeidsmarkedet nå deregulert slik at inn- og utleie av arbeidskraft framover vil undergrave prinsippet om faste ansettelser. Formidlingen av arbeidskraft er nå også gjort til et marked for private aktører. Dereguleringen av boligmarkedet og avskaffelsen av den sosiale boligpolitikken har ført til stor mangel på boliger, særlig i Oslo og andre større byer. Årets 1.mai skal markere at LO i Oslo tar ansvar for å føre kampen for velferdsstaten og motarbeide privatisering og deregulering. LO i Oslo vil på denne bakgrunn arbeide for en mobilisering av fagbevegelsen for regulering av arbeidsmarkedet, gjeninnføring av sosial boligbygging og offentlig ansvar og drift av helsetjenester. Samtidig kreves det at eiendomsretten til olje- og gassressursene fortsatt skal være statlig og ha som formål å sikre verdiene til folkets beste. Arbeidsløsheten Regjeringen regner med at arbeidsløsheten vil øke med 10.000 i inneværende år. I tillegg kommer at svært mange, særlig kvinner, er tvunget til deltid og undersysselsetting. 90.000 av disse har gitt utrykk for at de ønsker mer lønnet arbeid. Samtidig ser vi at store deler av næringslivet varsler masseoppsigelser. Dette kan ikke aksepteres. Myndighetene må presses for å føre en politikk for full sysselsetting. Arbeidstid og ferie Den teknologiske utviklingen og rasjonaliseringen gjør det mulig å sette ned arbeidstiden uten at dette vil gå ut over produksjonen. Arbeidsgivernes motstand mot nedsettelse av arbeidstiden er derfor ikke reelt begrunnet i annet enn frykten for lavere profitt. Framstøtene for fleksibilisering av arbeidstiden og uthuling av normalarbeidsdagen må bekjempes. Kravet om kortere normalarbeidsdag må opprettholdes. Opptrappingen av ferietiden som ble vedtatt på begynnelsen av 80-tallet er ikke gjennomført – etter dette skulle 5 ukers ferie vært gjennomført for 15 år siden. Norge er blant de land i Europa som har kortest ferietid – Danmark vil nå gjennomføre 6 ukers ferie. Krav om gjennomføring av 5 ukers ferie nå er derfor et rimelig og rettferdig krav. Økonomi og lønn Tariffoppgjøret 1998 skulle kompensere den mindreutviklingen i lønn som de fagorganiserte har hatt i forhold til de enorme økningene i eier- og kapitalinntekter som har skjedd i de senere åra. Regjeringens økonomiske- og pengepolitiske regime førte imidlertid til at rentenivået steg drastisk i etterkant av oppgjøret, for deretter å stabilisere seg på et nivå adskillig over Europa ellers. I tillegg har bankenes grådighet bidratt til en helt unødig renteøkning. Dette førte til at resultatet av lønnsoppgjøret i 1998 delvis ble spist opp. På denne måten veltes byrdene over på vanlige arbeidstakere. Dette er uakseptabelt. Arbeidet for en virkelig lønnsutjamning mellom kvinner og menn må fortsette. Organisasjonene må inngå forpliktende avtaler om dette. Lik avlønning av kvinner og menn må lovfestes. Fremmedfrykt og rasisme Ved å fokusere på fremmedfrykt og vold søker den politiske høyresida å skaffe seg tilslutning. Den nye regjeringen i Østerrike viser at de tradisjonelle høyrekreftene er beredt til å slippe de ekstreme høyrekreftene til makt. Slike tanker er heller ikke fremmed for det norske Høyre. Dette utgjør ikke bare en fare for fagbevegelsen og politiske venstregrupperinger, men det er også en latent trussel mot demokratiet. En slik legitimering av det ekstreme høyre gjør det mulig for nazistiske grupper å reise hodet og drive regelrett rasistisk propaganda. Det er derfor viktig at fagbevegelsen advarer mot denne utviklinga og tar initiativ mot fremmedfrykt og diskriminering og trapper opp kampen mot rasisme og nazisme. Liberalistisk globalisering truer velferden Utviklingen i internasjonal handel og økonomi går raskt i retning av en fullstendig globalisering. Dette virker sterkt inn på innretningen av de nasjonale økonomier hvor retningslinjer og regelverk blir tilpasset de transnasjonale selskapenes interesser. En rekke internasjonale organisasjoner og avtaler er i ferd med å institusjonalisere ikke bare verdens handel, men de enkelte landenes økonomi og politiske innretning. På denne måten er landene i ferd med å komme inn i en endeløs konkurranse om investeringer fra den internasjonale finanskapital. Dette er i ferd med å undergrave de enkelte lands handlefrihet til å føre en selvstendig økonomisk politikk og dermed opprettholdelse av velferdsordninger og faglige rettigheter. Utviklingslandenes gjeld til de vestlige landene og de internasjonale kredittinstitusjonene holder de underutviklede landene i verden i et økonomisk jerngrep og hindrer ikke bare utvikling og velstandsøkning, men pålegger disse landene brutale nedskjæringer i velferdsbudsjettene. For å gi disse landene mulighet til selv å velge sin vei framover må denne gjelda slettes. Nei til verdenshegemoni og militærmakt USA har som verdens eneste supermakt en global dominans både økonomisk og militært. Dette er en stor fare for den nasjonale sjølstendigheten til de land som ikke vil underordne seg. Uten FN-mandat har USA innført flyforbudssoner og hindrer opphevelsen av den umenneskelige boikotten av Irak. Til tross for klare vedtak i FNs hovedforsamling fortsetter USA den økonomiske blokaden av Cuba. Samtidig støtter landet Tyrkias folkemord mot kurderne og Israels okkupasjon av store deler av nabolandenes landområder i strid med FN-resolusjoner. Den innblanding i andre lands indre anliggende USA foretar når politikken ikke er i samsvar med USAs interesser må motarbeides. Norske myndigheter må presses til å ta avstand fra og arbeide internasjonalt mot dette.