1. mai 2000 - 1. mai 2001 - 1. mai 2002 Politisk grunnlag for 1. mai 2002 i Oslo Vedtatt av LO i Oslos representantskap 18. mars 2002 Fagbevegelsen - en sjølstendig kraft på venstresida LO i Oslo har i flere år understreket at fagbevegelsen skal være en sjølstendig kraft på venstresida. Dette er videreført i 1. mai-arrangementene og innebærer at det politiske grunnlaget gir uttrykk for et sjølstendig standpunkt i de mest aktuelle faglige og politiske spørsmål. 1.mai 2002 vil derfor være en markering av både aktuelle krav og prinsipielle standpunkter i forhold til samfunnsutviklingen. Ja til rettferdig fordeling – Nei til en rå og globalisert kapitalisme! Til tross for at norsk økonomi har et solid grunnlag opplever vi at det kommer stadige angrep på velferdsstaten. Forskjellen på rike og fattige øker. I 1986 tjente den rikeste tidelen av befolkningen fem ganger så mye som den fattigste tidelen. Nå tjener den rikeste tidelen elleve ganger så mye som de fattigste. Samtidig kuttes kommunenes budsjettrammer og flere og flere ikke lovpålagte tjenester legges ned. Stadig økende bruk av egenandeler på forskjellige tjenester rammer særlig de med lavere inntekter. For eksempel har mange barn ikke lik mulighet til å delta i arrangementer i det offentliges regi, som for eksempel skoleturer. Privatisering av offentlig virksomhet, omdanning av offentlig eie til aksjeselskaper og et planmessig arbeid for salg av slike selskaper til privat kapital, rokker grunnlaget for velferdsstaten. Sterke politiske og kapitalkrefter vil øke tempoet i avreguleringen, konkurransutsettingen og privatiseringen. Dette blir ofte framstilt som modernisering, men betyr i virkeligheten at store deler av samfunnet settes i revers. I Oslo er det sittende borgerlige byrådet, med støtte fra Fremskrittspartiet, spydspissen i avregulerings- og privatiseringsprosessen. Gjennom lovendringer er arbeidsmarkedet nå deregulert slik at inn- og utleie av arbeidskraft framover vil undergrave prinsippet om faste ansettelser. Formidlingen av arbeidskraft er gjort til et marked for private aktører. Avreguleringen av boligmarkedet og avskaffelsen av den sosiale boligpolitikken har ført til stor mangel på boliger, særlig i Oslo og andre større byer. I Oslo fører byrådets politikk i forhold til salg av kommunale boliger og innføring av markedsstyrt husleie til en ytterligere forsterking av de stadig økende levekårsforskjellene. LO i Oslo vil på denne bakgrunn arbeide for gjeninnføring av den sosiale boligpolitikken. I flere offentlige utvalg, som de siste åra har utredet forhold i arbeidslivet, gjennomsyres innstillingene av markedsliberalistiske resonnementer. Felles for disse er at de vil fjerne reguleringer som har gitt trygge vilkår og rettigheter for arbeidstakerne. Den borgerlige regjeringens forslag om å endre på arbeidsmiljølovens overtidsbestemmelser undergraver arbeidslivlovutvalgets arbeid og intensjonene om å skape et mer inkluderende arbeidsliv. Arbeidet med en ny arbeidsmiljølov må videreføre og styrke Arbeidsmiljølovens vern av arbeidstakerne. LO i Oslo avviser enhver svekking av stillingsvernet, retten til å stå i stilling, uthuling av normalarbeidsdagen og overtidsbestemmelsene. Fagorganisasjonenes og de tillitsvalgets rettigheter etter loven må styrkes – ikke minst når det gjelder inn- og utleie av arbeidskraft. En samlet fagbevegelse, og andre grupper som rammes av dagens brutaliserte arbeidsliv, må mobilisere mot ethvert forsøk på uthuling av eksisterende faglige rettigheter.Avreguleringen og frislippet av kapitalkreftene har ført til en stadig øket konkurranse og press i arbeidslivet. Dette øker stresset, noe som fører til at arbeidstakerne i økende grad blir syke og satt ut av arbeidslivet før oppnådd pensjonsalder. Lovregulerte og avtalefestede pensjonsordninger er under sterkt press. Underreguleringen av folketrygden har tvunget fagbevegelsen til å reise krav om innskuddsbaserte pensjonsordninger for å kompensere dette. LO i Oslo krever at folketrygdens grunnbeløp reguleres opp til et anstendig nivå og tar avstand fra innføring av et offentlig tilleggspensjonsystem basert på individuelle forsikringsordninger hvor avkastningen er avhengig av børsspekulasjoner. I stedet for å bygge opp norsk næringsliv og infrastruktur blir oljefondet brukt til å investere i utenlandske selskaper som konkurrerer med norske bedrifter. Årets 1.mai skal markere at fagbevegelsen tar ansvar for å føre kampen for velferdsstaten, arbeidstakernes rettigheter og motarbeide privatisering og deregulering. LO i Oslo vil på denne bakgrunn arbeide for en mobilisering av fagbevegelsen for å gjenopprette ordnede forhold i arbeidsmarkedet, gjeninnføre sosial boligbygging og offentlig eie, ansvar og drift av tjenester for fellesskapet. Forsvaret for arbeidstakernes tilkjempede rettigheter og kamp mot avregulering og liberalistisk "modernisering" er to sider av samme sak. Fagbevegelsen må i langt større grad enn til nå sette dagsorden for samfunnsdebatten. Det betyr også at den eliten som har skaffet seg kontroll over mediene må bekjempes. Arbeidsledigheten Selv om det i en del bransjer er mangel på arbeidskraft er det om lag 70.000 arbeidssøkende her i landet. Arbeidsledigheten viser en økende tendens, særlig i Oslo-området. I tillegg kommer at svært mange, særlig kvinner, er tvunget til deltid og undersysselsetting. 90.000 av disse ønsker mer lønnet arbeid. Undersysselsettingen gjør at statistikkene ikke viser den reelle situasjonen i arbeidsmarkedet. Arbeidsledigheten blant innvandrere og yrkeshemmede er særlig høy. Dette kan ikke aksepteres. Det må derfor settes inn spesielle tiltak overfor disse gruppene. Norges Banks argumentasjon for likevektsledighet må aktivt avvises av de politiske myndigheter. Det må føres en politikk for full sysselsetting. Økonomi og lønn Uravstemningen i tariffoppgjøret for to år siden, som førte til konflikt, viste at LOs medlemmer ikke godtar hva som helst. Etter tariffoppgjøret i 2000 har myndighetenes økonomiske- og pengepolitiske regime og bankenes grådighet ført til at rentenivået har steget. Dette førte til at resultatet av lønnsoppgjøret delvis er spist opp. På denne måten veltes byrdene over på vanlige arbeidstakere. Det er uakseptabelt at det føres en pengepolitikk hvor vanlige folk belastes med høye renter under påskudd av at dette holder inflasjonen nede og hindrer prisstigning. Arbeidet for en virkelig lønnsutjamning mellom kvinner og menn må fortsette. Kampen for likelønn betyr at kvinnedominert arbeid skal verdsettes like høyt som mannsdominert arbeid. Samtidig som alle grupper må få øket reallønn må det sikres at utdanningsgruppene får en lønnsutvikling som gjør at det lønner seg å ta utdanning. Lavtlønnsgruppene både i offentlig og privat sektor må heves til et nivå med en lønn det er mulig å leve av Fremmedfrykt og rasisme Ved kynisk å spille på fremmedfrykt og vold søker høyregrupperinger å skaffe seg tilslutning. Dette utgjør ikke bare en fare for fagbevegelsen og politiske venstregrupperinger, men det er også en latent trussel mot demokratiet. Det er derfor viktig å erkjenne at fagbevegelsen har et spesielt ansvar i arbeidet mot denne utviklinga og tar initiativ mot fremmedfrykt, hverdagsrasisme og diskriminering og trapper opp kampen mot rasisme og nazisme. Det kreves også at både statlige og kommunale myndigheter arbeider mer målbevisst med forebyggende arbeid, spesielt blant ungdom. Avskaff fattigdommen 70.000 barn i Norge lever under fattige forhold. For et rikt land som Norge, er det en skam at barn vokser opp uten å få dekket sine nødvendigste omsorgsbehov. Bondeviks høyredominerte regjering ønsker ved såkalte "målrettede tiltak" å dele opp befolkningen og opprette "verdig-trengende grupper". Vårt svar til dette er at universelle ordninger må gjenreises, styrkes og forsvares. De med lavest inntekt må få skattelettelser og de rike må få skjerpelser. Kapitalens globalisering truer velferden Utviklingen i internasjonal handel og økonomi går raskt i retning av en fullstendig globalisering. Dette virker sterkt inn på innretningen av de nasjonale økonomier hvor retningslinjer og regelverk blir tilpasset de overnasjonale selskapenes interesser. En rekke internasjonale organisasjoner og avtaler er i ferd med å fastlegge, på finanskapitalens premisser, ikke bare verdens handel, men de enkelte landenes økonomi og politiske innretning. På denne måten er landene i ferd med å komme inn i en endeløs konkurranse om investeringer fra den internasjonale finanskapital. EU-direktiver som bestemmer konkurranse, og begrenser offentlige organers muligheter til selv å bestemme sin politikk, blir gjennomført. Dette undergraver de enkelte lands handlefrihet til å føre en selvstendig økonomisk politikk og dermed opprettholdelse av velferdsordninger og faglige rettigheter. Det er nå i ferd med å skapes motkrefter mot denne utviklingen. Bevegelser som vil innføre begrensninger på kapitalens handlefrihet, og motarbeide den internasjonale finanskapitalens nærmest ubegrensede handlefrihet, må støttes. Utviklingslandenes gjeld til de vestlige landene, og de internasjonale kredittinstitusjonene, holder disse landene i et økonomisk jerngrep. Dette hindrer ikke bare utvikling og velstandsøkning, men pålegger brutale nedskjæringer i velferdsbudsjettene. For å gi disse landene mulighet til selv å velge sin vei framover må denne gjelda slettes. Nei til verdenshegemoni og militærmakt USA har som verdens eneste supermakt en global dominans både økonomisk og militært. Dette er en stor fare for den nasjonale sjølstendigheten til de land som ikke vil underordne seg. Uten FN-mandat har USA og Storbritannia innført flyforbudssoner og hindrer opphevelsen av den umenneskelige boikotten av Irak. Det gjennomføres også bombing i strid med internasjonal lov. Til tross for klare vedtak i FNs hovedforsamling fortsetter USA den økonomiske blokaden av Cuba. Samtidig støtter landet Israels okkupasjon av store deler av nabolandenes landområder, og brutale undertrykking av det palestinske folket, i strid med FN-resolusjoner. Det er USAs støtte til Israel som muliggjør det blodbadet som pågår. USAs utpeking av fiendeland, åpne krigstrusler og innblanding i andre lands indre anliggender, må motarbeides. I strid med ABM-avtalen utvikler USA nå et såkalt stjernekrigsprogram. Dette vil føre til ny atomopprustning og en ukontrollert og farlig situasjon. Vi tar avstand fra den norske regjerings servile holdning i forhold til USA og den manglende klare fordømmelse av den israelske okkupasjonsmaktens blodige framferd. Vi krever at Norge i stedet må legge om sin utenrikspolitikk i en mer selvstendig retning og bruke plassen i FNs sikkerhetsråd aktivt til å ta avstand fra, og arbeide internasjonalt mot, USAs og Israels maktmisbruk. Vi tar kraftig avstand fra de avskyelige terrorangrepene mot WTC 11. september i fjor. Samtidig tar vi avstand fra at all kamp mot undertrykking og okkupasjon blir definert som terrorisme. Den politiske situasjonen Store deler av landets befolkning er frustrert og forvirret over den politiske utviklingen og følgene av dereguleringen av samfunnet og arbeidslivet. Usikkerhet om trygghet for arbeid, inntekt, pensjoner og samfunnets utvikling, som ulike regjeringer har ansvaret for, førte til et alvorlig nederlag for Arbeiderpartiet ved stortingsvalget. Høyrekreftene er på offensiven og har større politisk makt etter stortingsvalget. Dette er en alvorlig trussel for velferdsstaten. Alternativet er at de politiske venstrekreftene samler seg og viser handlekraft i forhold til å stake ut en kurs som klart viser forskjellene på de politiske høyrekreftene og venstresida i norsk politikk. Fra fagbevegelsen er det derfor et krav at de politiske partiene på venstresida i praksis viser at fellesskapsløsninger tjener folk på en helt annen og bedre måte enn å legge til rette for individuelle svar på utfordringene. Det innebærer blant annet at det først og fremst må lyttes til krav og forslag fra fagbevegelsen og folk flest – ikke til næringslivstoppene. Norges banks pengepolitiske regime må endres samtidig som oljefondet og statlig eierskap aktivt må brukes til å bygge ut norsk næringsliv og infrastruktur. Den økonomiske- og finanspolitikken må endres i samsvar med dette. Det må utarbeides en troverdig politikk for målbevisst for å fjerne de økende forskjellene. Fattigdomsproblemet må løses.