Artikler og nyheter : -- 2004 -- 2003 -- 2002 -- 2001 -- 2000
	14.11.2003
	FLERTALLSREGJERING I 2005 !
	Under slagordet “VINN KOMMUNENE I 2003 OG REGJERINGSMAKTEN I 2005” gikk LO i Oslo i valgkampen i høst ut med helsidesannonser i de fleste av LO-forbundenes fagblader. Vi tok initiativ til og samlet partiene på venstresida om 11 sentrale saker som er i våre medlemmeres interesse. Dermed kunne vi gå aktivt ut i valgkampen og oppfordre LO-medlemmene til å stemme på ett av disse partiene. Vi pekte på at Oslo kommune hadde blitt vanskjøttet i 8 år med et byråd bestående av regjeringspartiene Høyre Kristelig Folkeparti og venstre med Fremskrittspartiet som støttespiller. Videre gjorde vi oppmerksom på at dette er like aktuelt ved stortingsvalget i 2005: ”Da gjelder det regjeringen og landet !” Flere lokale LO-organisasjoner tok liknende initiativ. Det medvirket til at resultatet ble såpass bra som det ble. Den Høyredominerte regjeringen Bondevik har nå i to år satt ut i livet en politikk som går ut over store deler av befolkningen. Store skattelettelser for de rikeste blir kombinert med nedskjæringer i viktige velferdsordninger. Forskjellen mellom rike og fattige øker dramatisk. Arbeidstakernes rettigheter rulles målbevisst tilbake. Nye overtids- og ansettelsesregler er bare en liten del av den reverseringen vi står foran når det gjelder lovbestemmelser for arbeidslivet. Opp på loven om inn- og utleie av arbeidskraft kommer nå bestemmelsene om fri flyt av arbeidskraft i EØS-området. Uten strenge lover og kontrollordninger vil vi få en lønnsdumping uten like. Dette vil føre til en permanent stor arbeidsledighet. Høyres og Fremskrittspartiets ideologiske mål om et markedsstyrt samfunn kan bli virkelighet før vi vet ordet av det ! Det spørs bare hva de rekker de neste to åra. Alternativet er at venstresida, og her inkluderer jeg Senterpartiet, samler seg og viser handlekraft og initiativ som klart viser forskjellen til høyrekreftene, inkluderert Kristelig Folkeparti og Venstre. Dette innebærer at resten av denne stortingsperioden må brukes til en målbevisst opposisjonspolitikk som peker framover mot 2005. Etablering av en ny mindretallsregjering av Arbeiderpartiet i denne valgperioden betyr at alternativet i 2005 på ny blir en borgerlig regjering i en eller annen fasong. Erfaringene fra Arbeiderpartiets mindretallregjeringer på 90-tallet er stadige kompromisser eller borgerlig overstyring med liberalisering og deregulering som resultat. Særlig var Stoltenbergregjeringen en uheldig affære. Der ble borgerlig overstyring kombinert med et uheldig valg av flere meget svake regjeringsmedlemmer som gjerne løp foran de borgerlige partiene i dereguleringsiver. Samtidig så vi rådgivere og statssekretærer uten særlig annen tilknyting til arbeiderbevegelsen enn ønsket om karriere. Dette må ikke gjenta seg ! Når jeg sier ”målbevisst opposisjonspolitikk” så dreier det seg altså om noe helt annet enn fra tid til annen å gi regjeringen små karnøfler, gjerne sammen med Fremskrittspartiet. Velgerne som skal bestemme sammensetningen av Stortinget i 2005 må se og høre et klart alternativ som ikke bare betyr uenighet med regjeringen i enkeltsaker. En helhetlig ideologisk overbygning må til. Arbeiderpartiets linje i privatiseringsspørsmålet i forbindelse med kommunevalget var et skritt i riktig retning, men ikke nok. Det er nødvendig å innrømme og rette opp tidligere feil på dette området. Det er på sin plass å innse at det ikke bare er innenfor helse- og sosialsektoren at ”anbudssystemene” og ”konkurranseutsetting” skaper sosial dumping. Befolkningen er i ferd med å forstå rekkevidden av dette. Da må også venstresida være klar. Senterpartiet er en forsvarer av distriktene. Også Arbeiderpartiet og SV må være klare på verdien av å ha et nasjonalt landbruk, sterke landbruks- og samvirkeorganisasjoner. Nedbyggingen av landbruket må stoppes. Det er nødvendig ikke bare ut fra et nasjonalt, men også et globalt perspektiv. At denne raseringen nå iverksettes av en landbruksminister som har etablert seg som regjeringens mest tragikomiske figur, vil forhåpentlig føre til at hans parti for godt forsvinner fra Stortinget. En politikk som støtter og bevarer næringsliv og bosetting i distriktene er avgjørende i forsvaret for velferdsstaten. Det vil det være katastrofalt om Arbeiderpartiet skulle begynne å tenke tanken om å alliere seg med Høyre ennå en gang for å få landet inn i EU. Tvert i mot må det være en ny regjerings oppgave å etablere et annet alternativ til EØS-avtalen enn en EU-tilslutning. 100 år etter unionsoppløsningen vil det være en god oppgave å etablere et alternativ til den liberalistiske kapitalismen som etableres i Den Europeiske Union. For fagbevegelsen er det avgjørende at vi får nytt flertall i Stortinget og en ny regjering i 2005. LO ivaretar interessene til 850.000 medlemmer. Studenter, Elever, Yrkesaktive og pensjonister. Når fagbevegelsen tok initiativet til å stifte Arbeiderpartiet i 1887 var det fordi det var nødvendig med et politisk redskap for å ivareta arbeidsfolks kår. I alle år etterpå har det derfor vært tette bånd mellom Arbeiderpartiet og LO. Spesielt i åra like før og etter den 2. verdenskrig oppnådde denne alliansen store resulater og velferdsstaten ble fundert og bygget opp. Etter 1979 har det vært borgerlig flertall på Stortinget og det har i realiteten ikke gjort særlige framskritt når det gjelder sosiale reformer siden 70 åra. Tvert i mot har det gått i retning av stadig nedbygging av hele det offentlige serviceapparat. Når Carl I Hagen påstår at hans forslag som regel blir vedtatt 5 – 10 år etter at han fremmet dem første gang, har han rett. Forslag som i første omgang ble avvist som fullstendig uspiselige blir etter hvert gangbar politikk. Enten det gjelder oppstykking og ASifisering eller salg av offentlige eiede virksomheter som post eller jernbane, eller anbudsutsetting av tjenester for befolkningen, har Fremskrittspartiet gått foran og de fleste andre har kommet diltende etter. Den glidende overgangen til et markedsliberalistisk samfunn har skutt fart og er i ferd med å anta en skredliknende form. Det er liten vilje til å stoppe den sosiale dumpingen som skjer på arbeidsmarkedet. Gjennomføringen av ordningen med inn og utleie av arbeidskraft har ikke bare ført til sosial dumping, men også et svart arbeids- og kontraktørmarked. Forslagene i statsbudsjettet om midlertidige ansettelser, AFP-rasering osv. er bare en logisk konsekvens av dereguleringsprosesen. Det offentlig oppnevnte pensjonsutvalget kommer nå med en innstilling som reviderer hele det pensjonssystemet som ble vedtatt i 60-åra. Det offentlige fritar seg selv for flere og flere oppgaver og utleverer innbyggerne til forsikringsselskaper og spekulanter. LO er ikke bare opptatt av tariffrevisjoner, men har også en oppfatning av hvordan samfunnet skal være innrettet. Derfor er det ingen tilfeldighet at LO har nære bånd til Arbeiderpartiet. Vi må imidlertid erkjenne at Arbeiderpartiet ikke utgjør den politiske kraften som før. Oppslutningen har gradvis blitt mindre og partiet er nesten halvert siden det siste ”gode valget” i 1980. Noe av forklaringen på dette har jeg vært inne på ved å peke på de stadige kompromissene som er inngått, og som har svekket troverdigheten. Mye avregulering, som har rammet vanlige arbeidstakere, er blitt gjennomført med Arbeiderpartiets stemmer, ofte uten at de enkelte stortingsrepresentanter har vært klar over konsekvensene av sin egen stemmegivning. Det har vært en glidning til høyre. Derfor har SV fått større plass på venstresida. Samtidig har Senterpartiet nærmet seg Arbeiderpartiet og SV på en rekke områder. Kristelig Folkeparti har inntatt en posisjon som et tydeligere parti på høyresiden. Forsøkene på å overtale Kr.F til å være med i en ”sentrum-venstrekoalisjon” er derfor et feilgrep. I den forrige Bondevikregjeringen var det nettopp Kr.F-statsrådene som initierte forslag med angrep på arbeidstakernes rettigheter og først og fremst en kvinnefientlig og høyrekristelig politikk slik vi kjenner den fra USA. En ny flertallsregjering fra 2005, med fast vilje til å gjenopprette tapte skanser på de områdene som gjelder mest, vil kunne rive unna mye av grunnlaget for at frustrasjon, hjemmesitting og stemmer til Fremskrittspartiet. Det må etableres en ny økonomisk politikk og en finans- og pengepolitikk med politisk styring. Ansvarsfraskriving for viktige beslutninger som berører folks hverdag må opphøre. Det må opprettes en dialog med de som objektivt sett er tjent med at offentlige velferdsordninger opprettholdes og styrkes. Dersom en ny regjering av partiene til venstre ikke bare skal bli et blaff, må den ha lengre siktemål. Det må være å skape et samfunn som er trygt og rettferdig. Da må vi ha stortingsflertall i mer enn en periode. En ny regjering derfor være avhengig av en allianse i folket. Det må etableres en aktiv styring av selskaper og bedrifter i offentlig eie og med stor offentlig eierandel. Denne styringen må ha til hensikt å sørge for investeringer her i landet – ikke først og fremst å oppnå maksimal profitt i utenlandske etableringer. Lokalsamfunn som Årdal og Høyanger må inn i denne alliansen. En slik allianse må også baseres på et nært samarbeid med fagbevegelsen. Fundamentet må ligge på grunnplanet. Representantene i Storting og Regjering må være solid forankret i distriktene og arbeidsplassene. Nå er det dessverre slik at avstanden mellom politikere og folk flest er så stor at politikerne ofte ikke aner konsekvensene av egne vedtak. Brutaliseringen av arbeidslivet har ikke nådd Stortinget. Politiske rådgivere og sekretærer må rekrutteres fra de som kjenner brutaliseringens ansikt. Broilere og sosialøkonomer, oppflasket på og uteksaminert med Universitetets markedsliberalistiske teorier, må holdes langt unna makten. Uten en vilje og entusisame blant vanlige folk, medlemmer og tillitsvalgte på grunnplanet i fagbevegelsen, og uten en politikk som i praksis skaper denne entusiasmen, legges det igjen åpent for egoisme og høyrestyre. Kleiv Fiskvik kleiv.fiskvik@lo-oslo.no