Forslag til LO-kongressen 2001 - punkt 8. Prinsipielt handlingsprogram
	Fleksibilisering, arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft 1. LO vil arbeide for en bedre offentlig kontroll og styring med arbeidsformidling og inn/utleie av arbeidskraft. 2. LO vil kreve at innleie fra ordinære virksomheter må forutsette at bedriften er bundet av tariffavtale ved utleie. Det forutsettes avtale med de tillitsvalgte. 3. LO vil kreve at innleie fra vikarbyrå forutsettes at innleide erstatter navngitte personer etter avtale med de tillitsvalgte. Det etableres en autorisasjon for vikarbyråer. 4. LO vil kreve at ulike ledd ned til klubbplan innrømmes søksmålsinteresse i forbindelse med tvister om ulovlig innleie. 5. LO vil at faste ansettelser skal være hovedregelen i arbeidslivet og minimaliserer innleie av arbeidskraft. 6. LO må med bakgrunn i ny lov kreve minimum samme lønns- og arbeidsvilkår for innleide som i innleiebedriften. Slike omfangsbestemmelser må komme inn i overenskomstene. 7. LO må arbeide for at arbeidstilsynet må få større ressurser til å handtere den nye § 55 i AML. Det må opprettes en egen avdeling innen arbeidstilsynet som får særskilt ansvar for å håndtere AMLs § 55. 8. LO skal følge opp den praktiske bruken av vikarreglene og hvordan den nye loven fungerer, og avdekke misbruk. Erfaringene samles til evalueringen av den nye loven. Motivering: Den nye loven opphever forbudet mot inn/utleie av arbeidskraft. Bedriftene kan innenfor et år drive ubegrensa inn/utleie. Utover et år er det begrenset med 10% av ansatte i innleievirksomheten. Alt dette er en drastisk liberalisering og fleksibilisering av arbeidslivet som vi ser f.eks. i USA og EU. Vikarbyråene vil nå kunne operere som rene utleie bedrifter. Konsernsjefen i Manpower kalte den nye loven for "Manpower-loven"! Flere innleide vil lett kunne undergrave arbeidskollektivet. Man får en utvikling med færre faste ansatte og mer inn/utleie. Faren for sosial dumping vil øke med den nye loven. Konsekvensene for arbeidstakerne blir: - Usikkert inntektsgrunnlag med konsekvenser for forsørgelse og bolig. - Svakere stilling overfor bedriftens ledelse. - Svekkelse av sosiale rettigheter som pensjon og sykepenger. - Usikkert sosialt miljø i bedriftene. - Undergraving av kompetanse for den enkelte og bedriftene. - Grunnlaget for faglig virksomhet og bedriftsdemokrati svekkes. - Svakere stillingsvern. A-etaten blir "fristilt" i et statlig vikarbyrå som kan drive utleie på lik linje med de private. Det blir markedet som skal råde framfor en offentlig styrt arbeidsmarkedspolitikk. En sannsynlig følge er at den offentlige arbeidsformidling i framtidige budsjetter vil bli satt under ytterligere press og nedskjæringer. I et slikt arbeidsmarked er det fare for at de "svake" vil bli tapere. Fagbevegelsen har i generasjoner kjempet fram ordninger for å regulere arbeidsmarkedet, sikre bedre lønns- og arbeidsvilkår. Målet har også vært full sysselsetting. Utviklingen imot fleksibilisering og deregulering av arbeidsmarkedet må snus! Forslag nr. 02: Det 21. århundrets velferdsstat 1. LO vil slå ring om den norske velferdsstaten og de universelle velferdsordningene –velferdsstaten skal være framtidsrettet, den skal bygges ut og styrkes og fortsette å være en bærebjelke i det norske samfunnet i det nye årtusenet. 2. LO mener at den viktigste pilaren til en sterk og bærekraftig velferdsstat – er arbeid til alle. 3. LO ønsker å utvikle velferdsstaten og offentlig sektor slik at den på best mulig måte til enhver tid er rustet til å møte de behov den enkelte bruker og samfunnet har. De ansatte og deres organisasjoner skal være aktive i denne prosessen. 4. LO vil ikke privatisere og konkurranseutsette offentlige oppgaver. LO vil arbeide aktivt for utjamning av forskjellene i samfunnet – i denne sammenhengen er en sterk velferdsstat et viktig redskap. 5. LO krever økte statlige overføringer til kommunene for å sikre velferden for alle. 6. LO vil arbeide for samfunnsmessig styring og demokratisk kontroll av velferdsoppgavene. LO er imot deregulering og overføring av oppgaver fra det offentlige til det private markedet og offentlige fristilte institusjoner. 7. LO skal søke allianser i kampen mot privatisering og konkurranseutsetting av offentlig sektor. 8. LO skal jobbe for å fjerne egenandelsystemet innen helse- og omsorgsektoren. 9. LO vil sikre Folketrygden og sykelønnsordningen og sørge for at reguleringen av grunnbeløpet følger utviklingen i samfunnet. 10. LO må arbeide for at tilstrekkelige overføringer til velferden blir sikret gjennom de store oljeinntektene og en rettferdig skattepolitikk som skattelegger de rike. Omstilling og utvikling av offentlig sektor i stedet for privatisering Motivering: Årsaken til, og begrunnelsen for at LO ønsker en framtidsrettet omstilling og utvikling av offentlig sektor, i stedet for privatisering og konkurranseutsetting, er som følger: Hvilket samfunnssyn skal gjelde? LO ser på velferdsstaten som en viktig verdi i Norge. Det offentlige skal være garantisten for at velferdsoppgavene blir utført på en tilfredsstillende måte overfor landets innbyggere. LO vil ikke ha et samfunn hvor velferdsstatens oppgaver blir privatisert eller konkurranseutsatt, og som kan føre til en utvikling hvor folks egen økonomi avgjør om man kan kjøpe seg løsninger i markedet. LO mener at en sterk, velfungerende og effektiv velferdsstat i offentlig regi sikrer rettferdighet, likhet og solidaritet for befolkningen. Samfunnsmessig og demokratisk styring. En sterk offentlig sektor betyr samfunnsmessig og demokratisk styring og at man i mindre grad lar markedet styre over fellesskapets ressurser. Det gjør det mulig for folkevalgte politikere å styre utviklingen i ønsket retning i tråd med de utfordringer og behov befolkningen i Norge har overfor velferdstjenester. Privatisering og konkurranseutsetting er ikke et folkekrav. Helse- og sosialtjenester er av stor betydning for folks helse og velferd – LO vil at dette fortsatt skal være et offentlig ansvar. I tillegg er det lang tradisjon i Norge for å ha offentlig eierskap og kontroll på viktige ressurser innen teknisk sektor. Infrastrukturen i Norge (veg, vann, avløp, energi m.m.) skal være offentlig eiendom og drevet av det offentlige. Det offentlige må også sikre at offentlige selskaper skal være sentrale aktører innen kollektiv transport – dette gjelder både statlige og kommunale transportører. Driften av offentlige eide transportører er et viktig korrektiv til helprivate selskaper. Rettferdighet og lik tilgang. LO vil sikre at alle personer skal ha lik tilgang og de samme rettigheter til tjenestene innen velferdsstaten, uavhengig av den enkeltes betalingsevne og kommunal/administrativ tilhørighet. En sterk offentlig velferdsstat vil være en garanti for lik tilgang på tjenester for alle. LO ønsker ikke et samfunn hvor de med mye resurser kan kjøpe seg bedre helse og velferd enn folk for øvrig. Bedre effektivitet. LO mener at offentlig drift gir bedre mulighet til tverrfaglig samarbeid og samordning mellom sektorer og styringsnivåer. Ressursene kan sees i en helhet, noe som bidrar til å sikre effektiv drift. Overskuddet tilbakeføres det offentlige. Offentlig drift sikrer at overskuddet i virksomhetene tilbakeføres i form av flere og bedre offentlige tjenester, og ikke går som profitt til private aktører. Ved privatisering og konkurranseutsetting til kommersiell aktører, vil det føre til at profitten tilfaller private aktører. LO vil ikke at kommersielle interesser skal skaffe seg profitt på å drive velferdsoppgaver. Trygge arbeidsforhold. LO vil sikre et godt arbeidsmiljø der trivsel på arbeidsplassen gir de beste forutsetninger for en høy effektivitet, samt at de ansatte og deres organisasjoner sammen med kommunen/staten utvikler kvaliteten og effektiviteten på velferdsstatens tjenester. LO er av den oppfatning at ingen er tjent med en oppsplitting av offentlig sektor, hvor arbeidsoppgaver blir gitt til private aktører. Lønns- og arbeidsvilkår blir satt under press ved privatisering og konkurranseutsetting – dette vil ikke LO godta. Samfunnsmessig styring er den beste garantien mot dumping av lønns- og arbeidsvilkår. Forslag nr. 03: Seniorpolitikk 1. LO vil fremme krav om retningslinjer for seniorpolitikk ved neste hovedtariffoppgjør og i revisjonen av Arbeidsmiljøloven, slik at forholdene legges til rette på arbeidsplassene for å ivareta eldre arbeidstakere og sikre at alle som ønsker det kan bli stående i arbeid inntil pensjonsalder. Arbeidsmiljøet må ikke medføre belastningslidelser eller bidra til at arbeidstakere ikke blir i stand til å arbeide fram til pensjonsalder. 2. LO vil arbeide for at arbeidserfaring anerkjennes som verdifull kompetanse, og at mennesker som ressurs synliggjøres. Det må utvikles tiltak som stimulerer til tilpasning av arbeidet etter hver enkelts evne, slik at ingen støtes ut. Enkeltindividers behov, ønsker og funksjonsevne må settes i fokus. 3. Det må legges til rette for at alle arbeidstakere kan velge både jobb og pensjon; deltidsjobb og delpensjon. 4. LO vil arbeide for å opprettholde og forbedre AFP-ordningen og at medlemmer over 58 år og som uforskyldt mister arbeidet beholder sine rettigheter til å kunne gå av med AFP. LO må arbeide for at det igjen blir mulig å ha en friinntekt på inntil 1 G. 5. LO vil arbeide for en fleksibel pensjonsalder fra 60 år og at det må legges til rette for arbeidsplasser og arbeidsoppgaver for seniorarbeidstakere og å innføre fleksibel pensjonsalder fra fylte 58 år for skiftarbeidere eller arbeidstakere i særlig utsatte yrker. 6. LO vil sette en stopper for det kortsiktige profittjaget som presser folk ut av arbeid og inn i sykdom og uførhet. 7. LO krever klarere og enklere regler for yrkeshemmedes deltagelse i arbeidslivet. 8. LO krever at Arbeidsmiljølovens bestemmelser blir respektert og får gjennomslag i praksis, slik at folks rett til arbeid styrkes. Motivering: Selv om flere eldre er friskere og sprekere enn før, har yrkesfrekvensen i eldre aldersgrupper gått ned i løpet av de siste 20 årene. Totalt sett har balansen mellom yrkesaktive og pensjonister blitt forskjøvet fra 3,2 yrkesaktiv pr. pensjonist til 2,3 i 1990. Fram til 2010 forventes en øking på over 30% i aldersgruppen mellom 60 og 66 år. Antall personer i alderen 45-60 år ventes å øke med 41% mot en nedgang i alderen 20-34 år på 13%. Dvs. at bedre pensjonsordninger og gode ordninger for tidlig-pensjon kan bli tunge å finansiere i framtida, også fordi vi lever stadig lenger. Dette gjør det enda viktigere med en offensiv tenkning og praksis i forhold til eldre arbeidstakere. Mange virksomheter foretrekker å tilsette nyutdannede, unge mennesker i stedet for å etterutdanne de som allerede er tilsatt. Vi opplever også i stadig større grad at de unge og nyutdannede får høyere lønn enn tilsatte med samme kompetanse. De unge og nytilsatte avanserer også fortere og går derved ofte forbi sine eldre kolleger, både stillings- og lønnsmessig. En god seniorpolitikk ivaretar alle arbeidstakeres behov for en god arbeidsplass og et levelig arbeidsmiljø. Dette kan oppnås ved f.eks. jobbtilpasning, omplassering og jobbrotasjon. Tilrettelegging av alternative karriereveier, attføring, mentor- eller veiledningsordninger, etablering av arbeids- eller diskusjonsgrupper vedrørende seniorspørsmål, midtlivs-seminar er også tiltak som kan settes i verk. Det må legges økt vekt på opplæringstiltak og videre- og etterutdanning. Det er viktig med langsiktig planlegging på individ- eller organisasjonsnivå. Dette kan ivaretas ved å innføre evaluerings-, milepæl- eller medarbeidersamtaler. Bedriftskulturen, holdningene og tenkningen i virksomhetene må endres. Det må opparbeides økt bevissthet omkring livsfaseendringer og de konsekvenser disse bør ha for måten man organiserer arbeidet på. Arbeidsgivere, arbeidstakeren selv og kollegaene må oppmuntres til å handle på måter som stimulerer til yrkesdeltagelse fram til pensjonsalder. Det forutsettes at AFP-ordningen opprettholdes, styrkes og gjøres universell slik at de som ønsker det, skal kunne benytte seg av denne. Hvert år blir 3.000 nye unge (16 ­ 34 år) uføretrygdet (1992 til 1999). Norge har nå over 270.000 uføretrygdede. I tillegg kommer 66.000 arbeidsledige og 57.000 yrkeshemmede. Utstøting fra arbeidslivet er ikke lenger noe som rammer bare noen få eller bare syke og eldre. Stadig flere stenges ute fra eller må gi opp å være yrkesaktive. Mennesker med funksjonshemming som er friske og har utdanning får ikke tilrettelagte arbeidsplasser slik at de kan delta i arbeidslivet og bruke sine ressurser til samfunnets og eget beste. Og mange blir uføretrygdet selv om de kunne ha hatt arbeid, hvis dette hadde blitt tilrettelagt på en bedre og mer menneskelig måte. Forskning viser at arbeid er den faktor som er viktigst i forhold til utjevning av levekårsforskjeller og at mangel på arbeid bidrar til sosial isolasjon. Den som ikke har arbeid og må leve av trygd vil ikke kunne konkurrere på boligmarkedet eller kunne ta del i den generelle velstandsutviklingen i samfunnet. I tillegg vil trygdeutbetalingene stadig øke når flere og flere stenges ute fra arbeidslivet, noe som vil øke presset på de som er i arbeid. Arbeidslinja er et politisk mål som innebærer at alle skal kunne forsørge seg selv ved eget arbeid. Det var meningen at arbeidslivet skulle tilrettelegges slik at det tar høyde for at arbeidstakere har ulike evner og forutsetninger og at alle representerer en ressurs som samfunnet må benytte. Det er et godt mål at det skal lønne seg å arbeide i stedet for å få trygd, men det forplikter. Samfunnet må sørge for at de som ønsker det får arbeid og at de får et arbeid de kan leve med. Det må bla. bli mye enklere og raskere saksbehandling for at yrkeshemmede skal få de hjelpemidler de trenger for å kunne utføre sitt arbeid. Øket satsing på realistiske rehabiliterings- og kvalifiseringstiltak og flere opplæringsplasser i bedrifter og som arbeidsmarkedstiltak er helt nødvendig. Et stadig mer krevende og menneskeforbrukende arbeidsliv vil gå ut over menneskers evne til å delta i nærmiljøet, i kulturelle aktiviteter, politisk arbeid og i demokratiske prosesser. En slik utarming av det sosiale liv vil på sikt svekke vårt folkestyre. Allerede i dag ser vi at mange vegrer seg for å ta på seg verv og samfunnsoppgaver. En nærliggende årsak er at hverdagen er for krevende og slitsom og ikke gir rom for engasjement ut over arbeid og familie. I et samfunn kan en ikke måle effektivitet bare i kroner og øre utfra snevre begrep om produktivitet. En må se helheten i samfunnets utnyttelse av ressurser og på hvordan en kan ivareta og bruke alles ressurser på en bedre måte. Sett i et menneskelig og samfunnsøkonomisk perspektiv er ikke dette motstridende hensyn. Forslag nr. 04: LOs arbeid mot diskriminering og rasisme Brutaliseringen av samfunnet fører til økt diskriminering og rasisme. LO vil derfor:  holde en høy profil når det gjelder holdninger mot rasisme og fremmedfrykt.  øke sin satsing på arbeidet mot diskriminering og rasisme i fagbevegelsen og i samfunnet og for å integrere minoriteter og personer med innvandrerbakgrunn i arbeids- og organisasjonslivet.  vise at en tar dette arbeidet alvorlig ved å tilføre dette arbeidsområdet betydelig økede finansielle og personalmessige ressurser.  intensivere satsingen på informasjon og påvirkning av holdninger både internt i alle ledd i organisasjonen og i samfunnet for øvrig. LO må prioritere arbeidet med å skolere egne tillitsvalgte og medlemmer slik at de settes bedre i stand til å håndtere problemer som kan oppstå på den enkelte arbeidsplass.  også intensivere arbeidet og utarbeide en strategi for å rekruttere minoriteter og personer med innvandrerbakgrunn som medlemmer og tillitsvalgte i langt større grad enn tilfellet er i dag.  aktivt samarbeide med og støtte økonomisk og praktisk organisasjoner som arbeider for å bedre minoriteters og personer med innvandrerbakgrunns muligheter for å bli rekruttert og integrert på arbeidsmarkedet og i samfunnet for øvrig.  at den internasjonale konvensjonen mot rasisme innarbeides i norsk lovverk.  arbeide for å stanse myndighetenes masseutsendelse av asylsøkere og flyktninger. Motivering: Vi ser en skremmende økning når det gjelder rasistiske holdninger og handlinger i Europa og i vårt eget land. Drapet på fagforeningsleder Bjørn Søderberg er et ekstra skremmende eksempel. Det er nå viktigere enn noen gang at det mobiliseres for å bekjempe rasisme og nynazisme. Dette må møtes med øket satsing på antirasistisk arbeid, integreringstiltak og informasjon og ved å synliggjøre minoriteters og personer med innvandrerbakgrunns ressurser. Arbeidsledigheten blant ikke-vestlige innvandrere og flyktninger er høyere enn i den øvrige befolkning. Ved konjunktursvingninger vil denne gruppa være den første til å stå uten arbeid. Senter mot etnisk diskriminering og Utlendingsdirektoratet har dokumentert at det er omfattende diskriminering av personer med innvandrerbakgrunn i arbeidslivet. Likestilling for minoriteter og personer med innvandrerbakgrunn er like viktig som likestilling for kvinner. Vi ønsker ikke et samfunn hvor en mørk hudfarge og gebrokkent norsk knyttes til arbeidsledighet og lavstatusyrker og hvor minoriteter og personer med innvandrerbakgrunn marginaliseres. En innvandrerdominert fattig underklasse kan skape rasisme i mye større målestokk enn det vi hittil har sett. Samfunnet, fagbevegelsen og den enkelte må ta ansvar og bevisstgjøres når det gjelder hva som utløser ideologier med nynazistisk og rasistisk innhold. LO som landets største arbeidstakerorganisasjon, har et klart ansvar for å intensivere arbeidet for å bekjempe diskriminering og rasisme. Det er altfor få personer med minoritets- eller innvandrerbakgrunn i LOs egne rekker, på alle nivå. Samfunnet må vie større oppmerksomhet til forebygging og sanksjoner mot etnisk diskriminering. Vi krever at den internasjonale konvensjonen for avskaffelse av alle former for rasisme og diskriminering må inkorporeres i norsk lovverk. Forslag nr. 05 Globalisering og liberalisering av økonomien  LO krever at demokratiet og vanlige folks levekår forsvares og at det snarest settes inn tiltak for å styrke de folkevalgtes makt på bekostning av kapitalens makt. Norge må arbeide internasjonalt for å heve skattene på kapital, aksjeutbytte og handel med verdipapirer. Dette vil legge en demper på spekulantenes aktivitet og det vil kunne innbringe de enkelte land betydelige inntekter.  LO støtter kravet om at WTO trenger vidtgående reformer og kravet om full evaluering av organisasjonenes virksomhet. LO reiser dette kravet overfor regjeringen. Det må åpnes for en prinsipiell debatt om hele det økonomiske globaliseringsprosjektet som inkluderer WTO, IMF og Verdensbanken.  LO oppfordrer alle organisasjonsledd i fagbevegelsen til å samarbeide innad og også samarbeide med andre organisasjoner nasjonalt og internasjonalt med den målsetting å danne en motkraft mot den økende økonomiske globaliseringen og liberaliseringen av økonomien. Motivering: WTOs rolle som en forkjemper for frihandel og private løsninger er i ferd med å undergrave muligheten for offentlig innsats for å sikre sosiale rettigheter. WTO må bli en organisasjon som demper de negative effektene av globaliseringsprosessen. Organisasjonen er i dag et symbol på liberalisering og globalisering på kapitalens premisser. WTO ønsker å styre den internasjonale økonomiske politikken og handelen. De ønsker at alle internasjonale konvensjoner skal underordnes WTO-avtalen. De vil legge stadig nye områder under sine avtaler og kontroll: handel med varer, tjenester, rettigheter og patenter, investeringer, offentlig innkjøp og tjenester. WTOs tvisteløsningssystem gjør at de kan straffe enkeltland med sanksjoner hvis de ikke følger pålegg fra organisasjonen og dens rike og toneangivende medlemsland. I alle saker hvor miljøhensyn og hensynet til menneskerettig-hetene har stått mot hensynet til profitt, har de førstnevnte tapt i WTOs tvisteløsningsorgan. I 1998 var 100 av de 158 største økonomiske enheter i verden transnasjonale selskaper og ikke stater. 20 transnasjonale selskaper hadde mer kapital enn de 80 fattigste landene i verden. Av de 100 største selskapene er 32 amerikanske. Samtidig som USA har et stadig voksende fattigdomsproblem og har utviklet seg til et lavtlønnsland p.g.a. stadig mer bruk av midlertidige ansettelser og deltidsarbeid. 1/3 av verdenshandelen i dag er så kalte firmaintern handel, dvs at selskapene handler med egne virksomheter, men over landegrensene. Selskapene fastsetter hvor de skal produsere sine varer og tjenester, hvor en handel skal finne sted og til hvilken pris varen skal selges i forhold til hva som lønner seg ut fra skattenivå og lønninger i de ulike landene. Bare 5% av verdens samlede valutatransaksjoner i løpet av ett år behøves for å opprettholde verdenshandelen. Resten av transaksjonene er langsiktige lån og spekulasjoner. Mye av spekulasjonene er handel med dokumenter og avtaler. For eksempel rettigheter til kjøp av aksjer eller valuta på et senere tidspunkt. Dokumentene kan kjøpes og selges på sekunder via den teknologien som er til rådighet i dag og markedet er følgelig utrolig ustabilt og usikkert. Som et resultat av politiske beslutninger betaler de rikeste stadig mindre skatt i Norge. Kapitalinntekter skattlegges ikke like hardt som lønnsinntekt. Det er mulig for de rikeste å opprette adresser i land med lavere skatter enn i Norge, mens de i realiteten fortsetter å bo her. De og deres familier benytter seg av fellesgodene de ikke betaler for, men som betales av vanlige lønnsmottagere. Verden er i ferd med å få en asosial kapitalklasse som også er representert her i Norge. Det gir seg utslag i utflagging av hele virksomheter over landegrensene, utfasing av deler av virksomheten innen eller ut over landegrensene og outsourcing av enkeltoppgaver. Forslag nr. 06 LO kongressen slutter seg til prinsippene i det internasjonale oppropet mot WTO. Forslag nr. 07 Etter- og videreutdanningsreformen For å sikre alle mulighet til å gjennomføre etter- og videreutdanning, også i perioder av livet hvor man har omsorgsansvar, må det legges til rette for:  Både deltids- og heltidsundervisning  Desentralisert opplæring/fjernundervisning, dvs. at man skal kunne følge opplæring på eller i nærheten av hjemstedet.  Modulbasert utdanning, hvor hver enkelt modul er en selvstendig enhet og avsluttes med eksamen.  Skreddersydd opplæring ved gjeninntreden i arbeidslivet etter lengre fravær. LO krever at det etableres en finansieringsordning for etter- og videreutdanningsreformen, slik det er forutsatt under mellomoppgjøret i 1999. Reformen må være rettighetsorientert og omfatte alle lønnsmottakere, også arbeidsløse. Retten til lønnet permisjon under utdanning og gunstige finansieringsordninger må være selve bærebjelken i etter- og videreutdann-ings-reformen. Denne retten må sikres fra sentralt hold. Reformen må ikke være et virkemiddel for ytterligere å privatisere den norske skolen. Ansettelsesforholdet må opprett-holdes under utdanninga med alle rettigheter, som for eks-empel retten til sykepenger og opptjening av ansiennitet. Det er et ufravikelig krav til etter- og videreutdanningsreformen at arbeidsgiver alene ikke skal avgjøre hvem som skal få utdanning og hvilken utdanning den enkelte trenger, men at fagforeningene må gis forhandlingsrett i disse sakene. Det må utarbeides et system for kartlegging av realkompetanse og denne kompetansen må veie like tungt ved opptak til høyere utdanning som formalkompetanse. Samfunnet og arbeidslivet er i stadig endring og kravene til arbeidstakere om å oppdatere sin kompetanse og omskolere seg øker stadig. Forholdene må legges til rette slik at samfunnet, arbeidsgiverne og arbeidstakerne sammen tar belastningen ved denne utviklingen. Forslag nr. 08 Fagbevegelsen, Norge og €uro LO mener at: 1. politisk styring av rente og pengepolitikk med et mål om full sysselsetting står mot EUs intensjon om en uavhengig sentralbank. 2. innføringen av ØMU i EU med strenge konvergenskrav og markedsøkonomi med felles myntenhet EURO står i motsetning til en sterk offentlig sektor som skal sikre rettferdige ordninger som lik rett til utdanning og offentlig helse for befolkningen. En viktig del av Maastricht-traktaten er målet om den økonomiske og monetære union (ØMU). Det innebærer strenge krav i finanspolitikken (”konvergenskrav”), felles sentralbank og felles mynt EURO. Tilslutning til ØMU betyr press på de offentlige utgifter som igjen legger grunnlag for privatisering. Sentralbanken skal være uavhengig av politisk kontroll. Det betyr markedsliberalisme og fri flyt av kapital innenfor et indre marked. Innføring av EURO vil låse medlemslandene til dette systemet opp mot en politikk for full sysselsetting og en sterk offentlig sektor. Tilknytning til EURO står opp mot en solid velferdsstat for alle. Tilknytning til ØMU med felles mynt EURO forhindre politisk styring og vil binde medlemslandene til et system med privatisering av offentlig sektor. Den nordiske velferdsmodellen har bygd på en velferdsstat med for eksempel lik rett til utdanning og helse for alle. Eurotilknytning vil bety rasering av den norske og nordiske velferdsmodellen. Noe som det danske folk har sagt nei til. Norges økonomi er i stor grad oljerelatert. Norge har som en olje/gasseksportør motsatte interesser enn EU-land som storimportørene Tyskland og Frankrike. Derfor har Norge interesse av å føre en annen finans/valutapolitikk enn EU. Norsk ØMU-medlemskap vil verken tjene en samlet fagbevegelse eller Norge som nasjon. Forslag nr. 09 Arbeidstidsorganisering, arbeidstidsreformer og endringer av arbeidsmiljøloven LO vil slå tilbake alle angrep på arbeidsmiljøloven og arbeide for at loven forbedres og styrkes. LO krever en ufravikelig lovgivning når det gjelder arbeidstakeres helse, miljø og sikkerhet i samsvar med den teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet. Krav til det psykiske og fysiske arbeidsmiljøet må skjerpes. LO vil motvirke at arbeid organiseres og utføres på tvers av bestemmelser i arbeidsmiljøloven og kollektive tariffavtaler. LO krever at sentrale kollektive avtaler skal legge daglig nedsatt arbeidstid til grunn. LO vil i forbindelse med kommende revisjon av arbeidsmiljøloven reise krav om at normalarbeidsdagen (kl. 07.00 – 17.00) innarbeides i loven. LO vil arbeide for at nattarbeid kun tillates i de tilfeller hvor samfunnsmessige hensyn tilsier det. I stedet bør arbeidstiden reduseres for de som jobber om natten. LO krever at arbeidsmiljølovens gjennomsnittlige arbeidstid skal være 37,5 timers uke med full lønnskompensasjon. LO vil reise kravet om å lovfeste at bestemmelser i lokale fleksitidsavtaler skal være i samsvar med arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser om alminnelig arbeidstid. LO krever at begreper som fjernarbeid og hjemmekontor defineres i arbeidsmiljøloven og at dette reguleres her slik at arbeidstakeres interesser og behov sikres. LO krever at arbeidstilsyn og påtalemyndighet må gis bedre rammer ressursmessig i sitt arbeide med å bekjempe arbeidsmiljøkriminalitet. Motivering: Kampen om arbeidstida, mot en uhemmet fleksibilisering, styrking av arbeidsmiljøloven og de kollektive landsdekkende avtalene kommer til å bli noen av de viktigste oppgavene for fagbevegelsen i framtida. I løpet av 1990-tallet har kapitalkreftene for alvor kommet på offensiven. Markedsliberalistiske idéer og tro på ubegrenset fleksibilitet og individuelle løsninger har fått økt gjennomslag. Dette fører til angrep på arbeidsmiljøloven og de kollektive avtalene i arbeidslivet og til at tillitsvalgte og tilsatte settes under press både når det gjelder arbeidstid og lønnsvilkår. Endringen i arbeidsmiljøloven som følge av Blaalidutvalgets innstilling om vikarbruk og ikke minst, Colbjørnsenutvalgets innstilling, er bevis på dette. Store deler av de grunnleggende idéer som lå til grunn for arbeidsmiljøloven i 1977 forkastes av arbeidslivsutvalget, uten at konsekvensene for arbeidstakerne blir seriøst gjennomgått. Et sterkere kontroll- og sanksjonsapparat blir heller ikke vurdert. Diskriminering og bevisbyrde eller psykososiale helseplager eller mobbing og (seksuell) trakassering er ikke diskutert. Når det gjelder fleksibel arbeidstid er det tilstrekkelig fleksibilitet i dagens arbeidsmiljølov og tariffavtaler. Arbeidsmiljøloven brytes på mange arbeidssteder. Det betales ikke for overtid eller avspasering. I stedet gjøres overtid og det som skulle vært utbetalt ved avspasering om til ulovlig fleksitid som det ikke alltid er mulig å ta ut. Det vil si at de tilsatte jobber gratis. Det er en forutsetning for fremtidige timekontoavtaler / fleksitidsavtaler og økt vekt på fleksible arbeidstidsordninger at det ikke fører til et sterkere press på den enkelte arbeidstaker. Dette skal ikke skje på arbeidsgivers premisser og arbeidsgiver skal ikke kunne presse på for at fritida skal tas ut i rolige perioder og at det arbeides mer når det er mye å gjøre. Timekontoavtaler må reguleres innenfor kollektive landsdekkende avtaler og må ikke erstatte lov- og avtalefestet fri eller permisjon. Forslag nr. 10 LO må kreve nedsatt arbeidstid til 35 timersuke på vei til 6-timers dag med full lønnskompensasjon. Forutsetningen er at normalarbeidsdagen ikke uthules. Forslag nr. 11 Fordelingspolitikken LO vil bygge opp igjen den solidariske fordelingspolitikken som sikrer LOs medlemmer en større og mer rettferdig del av verdiskapningen i samfunnet. LO vil sikre de lavtlønnede en utvikling som fjerner lønnsgapet opp til et gjennomsnittlig lønnsnivå. LO vil fjerne lønnsdiskrimineringen av kvinner og kvinneyrker og sikre disse et nivå på lik linje med sine mannlige fagforeningskamerater. LO vil sikre de langtidsutdannede en rettferdig lønn som kompenserer for gjeldsbyrden ved lange studier. Samtidig krever LO en kraftig økning av stipendandelen for studenter. LO vil sikre større tillegg til alle som lever av trygd, slik at folketrygdens nivå gjenopprettes. LO krever en stans i utviklingen der stadig større deler av verdiskapningen går til næringslivets ledere, gjennom ulike gullkantede ordninger og enorme lønnstillegg. LO krever en kraftig skatteskjerping av de rike og deres gullkantede ordninger. Samtidig må skatten for de lavest lønnede reduseres betydelig. LO krever at Norges Banks rentepolitikk igjen kommer under politisk styring på en slik måte at inndragning av lønnstillegg for vanlige folk ikke blir den viktigste konsekvensen. LO vil gå i mot alle forsøk på å øke arbeidsløsheten, og kreve en aktiv innsats for å fjerne all arbeidsløshet. De arbeidsløse skal verken brukes som salderingspost eller bli møt med konstruksjoner som ”likevektsledighet”. LO vil arbeide for at det innføres rett til dagtidaksjoner i forbindelse med lokale forhandlinger i alle overenskomstområder som ser seg tjent med dette, for å sikre medlemmene en mer rettferdig del av verdiskapningen. Motivering: Vi lever i en tid da det foregår omfattende omfordeling av samfunnets verdier fra fattige til rike, fra offentlig til privat og fra arbeid til kapital. Vi blir avkrevd større og større lojalitet til arbeidsgiverne og næringslivets ledere enn til våre egne arbeidskamerater nasjonalt og internasjonalt. Det er på tide at solidaritetsbegrepet får igjen sitt opprinnelige innhold, som et uttrykk for samholdet mellom arbeidsfolk nasjonalt og internasjonalt og ikke som en del av en moderasjonspolitikk der resultatet er at arbeidsgiverne og næringslivets ledere stikker av med gevinsten. Fra midten av 1990 tallet har rammene for de moderate lønnsoppgjørene i praksis blitt sprengt, men dette har skjedd mer på tross av – enn på grunn av LOs innsats. LO må igjen stille seg i spissen for den utålmodigheten som kommer til utrykk i fagforeninger og klubber og sikre en samlet ledelse og strategi i arbeidet med å snu omfordelingspolitikken. Forslag nr. 12 Internasjonal solidaritet LO vil:  Øke arbeidet for å styrke og bygge opp fagbevegelsen internasjonalt mot den globale kapitalismens brutale virkning  Bidra til skolering i organisasjonsbygging, i tillitsvalgtsarbeid og i faglige rettigheter i land hvor dette er nødvendig  Stimulere til at det etableres et globalt faglig nettverk på grunnplan som muliggjør effektivt samarbeid mot sosial- og lønnsmessig dumping  Arbeide for internasjonale minstestandarder for faglige rettigheter og internasjonal konfliktrett  At likestilling mellom kjønnene skal være en integrert del av organisasjonsbygging og tillitsvalgtopplæring  Intensivere kampen mot barnearbeid  Gå i mot internasjonal styring i tariffspørsmål som undergraver nasjonal styrke og forringer lov- og avtaleverk  Slette all u-landsgjeld og minske kløften mellom rike og fattige land Multinasjonale konsern plasserer ofte sin produksjon der den billigste arbeidskraften finnes og det er få eller ingen faglige rettigheter. Dersom lønningene stiger og rettigheter etableres et sted, flyttes gjerne produksjonen videre til et nytt sted hvor folk kan utnyttes. For å kunne motvirke dette er det blant annet nødvendig å bygge opp lokale og nasjonale fagbevegelser i land hvor dette ikke finnes og å styrke eksisterende fagbevegelser. I tillegg må fagbevegelsen rundt om i verden knyttes sammen i et nettverk slik at et effektivt samarbeid over landegrensene muliggjøres. Gjensidig arbeid er nødvendig for å hindre sosial dumping. IMF og WTO legger sterkt press på mange land for at de skal redusere sine offentlige utgifter og at markedsliberalisme skal innføres som drivkraften i landets økonomi. På denne måten pulveriseres det som finnes av fellesskapsløsninger og velferden individualiseres slik at det blir den enkeltes økonomiske bæreevne som bestemmer folks levekår og muligheter. Som eksempel nevnes Vietnam som tidligere har hatt gratis femårig obligatorisk skolegang, men hvor en nå må betale skolebøker, noe som avskjærer flere fra å få grunnutdanning. Dette, sammen med større økonomisk press på familiene, gir grobunn for barnearbeid. En slik utvikling tar LO sterk avstand fra og finner helt uakseptabel. Forslag nr. 13 LO krever at det blir bedre kontroll av bedriftene i henhold til skjenking av alkohol, og kontroll av innkjøp og salg. Forslag nr. 14 Nei til patent på gener LO må arbeide for internasjonale avtaler hvor patent på gener ikke er tillatt. Patent på enkeltgener vil føre til at enkeltfirmaer får enerett på behandlingsmetoder knyttet til det enkelte gen. Konsekvensene for den enkelte pasient blir dyrere behandling og monopolisering forskningsmessig. Patent på gener er kun et forsøk på å få mest mulig profitt ut for det enkelte selskap. Dette begrenser også forskningen i en slik grad at fri forskning til beste for framtidige behandlingsmetoder som for eksempel genterapi blir sterkt redusert. Forslag nr. 15 LO krever at de statlige høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner i Norges fortsatt skal organiseres som statlige forvaltningsorganer, og ikke som egne rettssubjekter i henhold til egen særlov. LO vil kjempe mot enhver privatisering av høyere utdanning. LO kan ikke akseptere at det velges en tilknytningsform for disse institusjonene som fører til at de ansattes rettigheter svekkes og at deres lønns- og arbeidsvilkår blir dårligere. Motivering: I Mjøsutvalgets innstilling ”Frihet med ansvar: Om høgre utdanning og forskning i Norge” har flertallet i utvalget innstilt på at de statlige høyere utdannings- og forskningsinstitusjonene i Norge skal organiseres som særlovselskaper. Omdanning til særlovselskap er et drastisk skritt i retning av å privatisere institusjoner som vi mener bør være det offentliges ansvar. Slike institusjoner bør derfor forbli en del av staten. For særlovselskap gjelder ikke Tjenestemannsloven og dette vil bl.a. true de ansattes stillingsvern. Videre vil tilknytningsformen føre til at kollektive statlige tariffavtaler opphører. Endringene i lønns- og arbeidsavtaler vil bli store og i retning av en individualisering. Det kan bli store lønnsforskjeller og ulike arbeidsvilkår, A og B-lag og elitetenkning. Dette er en lønns- og personalpolitikk vi er i mot.
	Tilbake til forslagsoversikten