LO i Oslos arbeid med LOs 31. ordinære kongress 7. - 12. mai 2005
		Avskaff fattigdommen
	LO-kongressen i 2001 vedtok i sitt Velferdspolitiske Manifest blant annet følgende punkt: ”arbeid for å bekjempe fattigdomsutviklingen i samfunnet, med særlige tiltak for å bedre levekårene til fattige barnefamilier”. I tiden etter har fattigdommen vokst i Norge, men de fattige har sett lite til bekjempelsen. Bondevik-regjeringen har lagt fram utjamningsmelding og fattigdomsplan, men beskyldes for veldedighet, for å lappe på oppståtte problemer istedenfor å forebygge og for å ta fra de nest fattigste for å gi til de fattigste. Fattigdommen kan kjøpes ut for et par milliarder som er en brøkdel av det regjeringen gir i skattelette, men for å løse fattigdomsproblemet må vi endre vår rettighetstenkning og gjennomføre systemendringer. Vi må skape et samfunn som er sterkt nok til å forebygge at fattigdom oppstår, det nytter ikke å stadig reparere dem som går i fattigdomsfella, vi må fjerne fella. ”For Velferdsstaten” tok i bruk parolen ”Avskaff Fattigdommen” og den har vært blant hovedparolene i Oslo de to siste årene på 1. mai. Velferdsalliansen mener at prislappen på å avskaffe dagens akutte fattigdom er på 3 – 4 milliarder kroner pr år. Andre grupper samler inn penger til de fattige for å gi dem boller og brus. Alle vil være i mot fattigdom, men har vi felles forståelse av hva fattigdom er og hva som skal til for å avskaffe den i Norge? I dag virker det som om fattigdomsbekjempelsen famler i blinde og denne uttalelsen er et bidrag til avklaring av begreper, virkemidler og politikk. Tidligere følte arbeidere på store arbeidsplasser og i Staten og Kommunene seg relativt trygge på å beholde jobben til pensjonsalderen, men idag er det nesten ingen som kan føle seg trygge. De fleste LO-organiserte kan plutselig befinne seg på den sosiale skyggesiden, enten fordi arbeidsplassen ikke lenger eksisterer eller fordi brutaliseringen i arbeidslivet fører til sykdom, redusert arbeidsevne og utstøting. Hvor mange fattige er det i Norge? Å være fattig i Norge i dag oppleves som en serie av nederlag og utestengelser. Alle midler går til nødvendig livsopphold, alt annet forfaller ustanselig. Det er grusomt å oppleve at ens egne barn blir utstøtt i skolen eller i fritidsmiljøet fordi det koster for mye å være med. Det er nedverdigende å ikke ha råd til å gå til lege og tannlege. Mange blir oppgitte og passive, mens noen begynner med rus og kriminalitet, mange mister sin bolig og sitt fotfeste og glir inn i en ond sirkel av større og større problemer. Dette er for dyrt for samfunnet, både økonomisk og menneskelig, beregninger viser at det er titalls milliarder å tjene på å investere i bedre rehabilitering. Det sies at 26 000 barn er fattige i Norge i dag, men dette er vanskelig å tallfeste fordi det er avhengig av hvordan man definerer fattigdomsgrensen. 60 000 barn og 200 000 barn er tall som kommer fram på andre regnemåter. EU har en fattigdomsgrense på 60% av medianinntekt, mens den norske regjeringen bruker OECDs grense på 50% av medianinntekt. Alle under en viss minstelønn, eller under en viss prosent av middelinntekten kan defineres som fattige, men det blir lett relativ tallmagi. Dersom vi sier at de 5% med minst inntekt er definert som fattige blir fattigdomsbekjempelse meningsløst. Det beste målet på fattigdom kommer man fram til ved å ta utgangspunkt i vitenskapelige undersøkelser av reelle materielle levekår på individnivå. I Norge har SIFO (Statens Institutt for forbruksforskning) lenge laget slike undersøkelser og de kommer med forskningsbaserte budsjetter som viser hva som er rimelig livsopphold. De fleste beregninger tyder på at mellom fem og ti prosent av befolkningen i Norge er fattige. De fleste fattige finner vi innen gruppene sosialklienter, rusmisbrukere og en del uføretrygdede, langtidsarbeidsledige, mennesker på attføring, utviklingshemmede, funksjonshemmede og enkelte innvandrere. (Disse tallene endres når vi får andre tall fra 2004) 127 300 personer i Norge mottar sosialhjelp, 285 000 er uføretrygdet, 72 000 personer er helt arbeidsledige. Det er mange som ikke får del i den generelle velstanden som preger Velstands-Norge. Det viktige er ikke å telle de fattige, heller ikke å betale dem ut, men å skape universelle velferdsordninger som hindrer problemene i å oppstå. Veldedighet eller fattigdomsbekjempelse? Statsminister Bondevik sier han er stolt av sin fattigdomsbekjempelse, men regjeringa vil bruke nesten 10 ganger så mye på redusert boligskatt som på tiltak for å løse boligkrisa for boligløse. For hver krone som gis til de fattige gis det 10 til de rike. Enslige forsørgere har opplevd store kutt i sine velferdsordninger og dette rammer de fattige barna mest. Konklusjonen er at regjeringa gjennom sin sosialpolitikk har bidratt til å skape barnefattigdom framfor å eliminere den. Historisk har arbeiderbevegelsen villet løse fattigdomsproblemet med parolen ”Hele folket i arbeid” i tillegg til trygd til de med redusert arbeidsevne. I dag er arbeidsløsheten vårt største problem, de arbeidsløse har dårlige betingelser og kommer de seg ikke i arbeid vokser de sosiale problemene. Som arbeidsledig får de fleste ca 70% av tidligere lønn, men mister man dagpengene dumper man enda en klasse nedover og må klare seg med sosialhjelp som ligger på ca 40% av tidligere lønn. Denne situasjonen er vanskelig å komme seg ut av, det hjelper lite med nye jobbsøkerkurs og tiltaksarbeid uten lønn. For å bekjempe fattigdommen trengs det en omlegging av sosialpolitikken. Istedenfor tiltak rettet mot bestemte målgrupper som har utviklet spesielle problemer, må fattigdommen bekjempes med universelle velferdsordninger. Dette er gratis barnehager og samfunnslønn. Fundamentet bør være innføring av garantert minste ytelse for alle som i dag er avhengige av økonomisk hjelp fra det offentlige. Med utgangspunkt i SIFOs livsoppholdssats bør denne statsgaranterte minsteytelsen settes til kr 125 000 i 2004. En slik ordning vil kunne løse dagens akutte problemer, men for å forebygge fattigdom må det innføres samfunnslønn som omfatter mange flere og som blir en rettighet for alle. Dette blir en dyr utgift, men billig å administrere i forhold til dagens ordninger, slik at sosionomer som idag bare administrerer penger kan bruke mer ressurser i aktivt sosialarbeid. Samfunnet får mindre utgifter på fattigdomsskader samtidig som mange som ellers kunne blitt samfunnet til byrde nå blir verdiproduserende. Vi kan løse to store samfunnsproblem samtidig, for lite arbeidskraft og for store trygdeutbetalinger. Og vi kan minske problemene med rus, vold og kriminalitet og likegyldighet. Derfor vil en nyordning med garantert minste ytelse kunne gi et økonomisk oppsving og Norge vil bli et bedre land å leve i for alle. LOs krav til løsninger: LO mener at fattigdommen i Norge bare kan avskaffes gjennom større satsing på universelle velferdsordninger. Vi mener at SIFOs satser skal danne grunnlaget for en ny og nasjonal fattigdomsdefinisjon i Norge og at staten må garantere en minste ytelse for alle tilsvarende SIFOs budsjettnivå. Dette kan hindre at fattigdom oppstår, men det vil ta tid å gjennomføre og det blir dyrt. LO mener derfor at regjeringen i første omgang må bevilge de tre til fire milliardene det koster å få de som i dag er avhengig av offentlig hjelp opp på et minimumsnivå. LO skal lage en utredning om fattigdomsbekjempelse i Norge, om garantert minste ytelse og om samfunnslønn. LO oppfordrer Regjeringen til å gjøre det samme, hvorfor ikke initiere en fattigdomsutredning på størrelse med maktutredningen? I dag er det populistisk synsing som ligger bak regjeringens fattigdomspolitikk som strider så altfor mye i mot brukerforeningenes og forskermiljøenes syn på fattigdom. LO krever at regjeringen legger om sin fattigdomspolitikk, men vi tror at de fattiges problemer vil finne sin løsning fortere hvis det blir regjeringsskifte etter valget.
		Tilbake til oversikten over utkast til forslag