Kommentarer til arbeidslivsutvalgets (Colbjørnsenutvalget) innstilling "Nytt millennium - nytt arbeidsliv?", NOU 1999:34 Se også utvalgets innstilling: NOU 1999:34 Nytt millennium - nytt arbeidsliv? Uttalelse fra LO i Oslos representantskap Utvalgets mandat og grunnlag LO i Oslo har, ut fra det mandat som ligger til grunn for utvalget, det bestemte inntrykk at det nærmest er forutbestemt en snever konsentrasjon om liberalistiske påstander, om et framtidig behov for et fleksibelt og markedstilpasset arbeidsliv, med marginale hensyn til arbeidstakernes behov for beskyttelse. Store deler av de grunnleggende ideer som lå til grunn for arbeidsmiljøloven av 1977 forkastes uten at konsekvensene for arbeidstakere blir seriøst gjennomgått. Det er også viktig å merke seg at terminologien i både mandatet, innholdet og holdninger, synes å være tuftet på ideer fra deler av næringslivet som står fjernt fra fagbevegelsen og de ideer som arbeider- og fagbevegelsen har stått for. Generelt Det er en gjennomgående tendens i utvalgsinnstillingen at den fokuserer på det som antas å være arbeidsgivers behov og at det legges opp til en ansvarsforskyvning i individuell retning, og fra arbeidsgiver til arbeidstaker. Det er også en stor svakhet at oppgavene i offentlig sektor nesten ikke berøres og at denne sektorens økende betydning og behov blant annet for regulering av forhold mellom ansatte og brukere, synes å være av helt uten interesse. Det er antakelig utvalgets ensidige sammensetning som gjenspeiles i den mangelen på seriøse analyser, av framtidas utfordringer i denne sektoren, utvalgsinnstillingen bærer preg av. Behovet for en modernisering av nåværende arbeidsmiljølov med vekt på verne- og rettighetsperspektivet for arbeidstakerne er nesten fullstendig neglisjert, samtidig som et påstått behov for fleksibilisering og liberalisering gjennomsyrer utvalgsinnstillingen. Vi merker oss ellers at det brukes det samme argumentet som i Blaalidutvalget, at når dagens lovgivning ikke følges, er svaret å avskaffe eller liberalisere dagens ordninger. Vurdering av et sterkere kontroll- og sanksjonsapparat blir ikke foretatt. Dette er å gå baklengs inn i framtida og vil ha store skadevirkninger for rettighetene som arbeidstakerne har tilkjempet seg gjennom mer enn 100 års aktiv kamp. Fleksibiliseringen Det er i aller høyeste grad ikke-dokumenterte behov som ligger til grunn for utvalgets uttrykte ønsker om større fleksibilitet på de aller fleste områdene i arbeidslivet. Det er først og fremst arbeidsgivers påståtte behov for mer fleksible ordninger i forhold til både arbeidstidsbestemmelser og tilsettingsforhold som kommer til uttrykk i de forskjellige forslagene som utvalget drøfter. Selv om vi ikke ser bort fra at også arbeidstakere i enkelte tilfelle kan ha behov for fleksible arbeidstidsordninger og tilsettingsforhold, utgjør dette objektivt sett bare marginaler i arbeidslivet sett under ett. Det er heller et spørsmål om dagens arbeidsmiljølov burde strammes inn på enkelte områder i stedet for å gå den andre veien for å tilfredsstille marginale behov hos enkelte arbeidsgivere. Vi vil eksempelvis nevne arbeidsmiljølovens § 41 og § 46.5-6. Disse bestemmelsene misbrukes i dag i stor grad og bør innskjerpes. Når utvalget drøfter spørsmål om arbeidstidsreguleringer og foreslår en samlet gjennomgang av arbeidstidskapitlet, gås det ikke inn på at dette har både helse- og sikkerhetsmessige sider, samtidig som de nåværende bestemmelsene også har en velferdsmessig funksjon. Premissene som utvalget legger til grunn, i sin argumentasjon for en slik gjennomgang, er en forenklet problematisering basert på et primitivt ønske som, til en forveksling, ligner på argumentasjonen til det tyske selskapet som har overtatt en vesentlig del av cateringvirksomheten på Gardermoen. Gjenomsnittsberegninger av arbeidstiden med tidskontoordninger vil uvegerlig føre til press fra arbeidsgiversiden mot avtaler om økonomisk kompensasjon for ubekvem arbeidstid. Dagens lov- og avtaleverk gir etter vår oppfatning vide nok rammer for dette. Også når det gjelder bruken av overtid som utvalget i realiteten foreslår øket, er det både helse- sikkerhets- og velferdsmessige grunner til å gå mot dette. Når det gjelder forslaget om vurdering av tidspunktene for nattarbeid, og forslaget om å vurdere muligheten av å regulere unntaksadgangen ved søn- og helgedager, slutter vi oss til mindretallets dissens. Behov for gjennomgang av arbeidsmiljøloven Etter at arbeidsmiljøloven nå har vært i funksjon 23 år, er det åpenbart et behov for å se på enkelte sider av den, men da med henblikk på at den blir forbedret, sett fra arbeidstakernes side. Det bør kunne legges opp til en revisjon som ivaretar og styrker det psykososiale arbeidsmiljøet ved eksempelvis styrking av ordlyd i lovens bestemmelser om mobbing og seksuell trakassering. Uklarheter og svake formuleringer med hensyn til premissene for midlertidig tilsetting, samt svekkelser som er kommet med Ot. prp. 70, bør kunne tas opp konkret med forslag om innstramminger som, i bedre grad enn nåværende formuleringer i aml., ivaretar arbeidstakernes rettigheter. Vi er imidlertid i mot at hele eller deler av arbeidsmiljøloven, slik utvalget foreslår, legges inn i avtalesystemet. En ufravikelig lovgivning er svært viktig for både helse, miljø, sikkerhet og ikke minst stillingsvernet. Innstillingen, som helhet betraktet, bærer dessverre ikke bud om dette. En gjennomgang av loven må derfor ta sikte på å styrke de sidene som er nevnt foran, ikke svekke, slik utvalget i realiteten foreslår. Konklusjon Innstillingen er sterkt preget av en ideologi og tankegang vi kjenner fra Norges Handelshøyskole og høyresiden i Norsk politikk. Beskrivelsen av framtidas behov i arbeidslivet bærer også preg av å være rettet inn mot marginale gruppers behov og mangler seriøse analyser av utfordringene framover. Konklusjonene er som regel bygget på hypoteser om en alminnelig utvikling av samfunnet i liberalistisk retning og må derfor sies å være mer konjunkturpreget enn det en må kreve av et slikt utvalg. Dersom utredningen skal danne grunnlaget for en framtidig lovrevisjon frykter vi for resultatet. På bakgrunn av dette henstiller vi til departementet om ikke legge utredningens hovedkonklusjoner til grunn i det videre arbeidet.