Sykefravær og uførepensjonering Uttalelse fra LO i Oslos representantskap 29. januar 2001 På bakgrunn av at det stigende sykefraværet og det faktum at det stadig blir mer vanlig at arbeidstakere går ut av arbeidslivet uten å ha nådd pensjonsalderen, oppnevnte regjeringen Bondevik et utvalg som hadde i oppdrag å foreslå endringer for å redusere sykefraværet og uføretilgangen. Utvalgets flertall konkluderer blant annet med forslag om redusert sykelønn og betydelige begrensninger av adgangen til uførestønad. I sin gjennomgang går utvalget i liten grad inn på de reelle årsakene til økningen i sykefravær og det stadig større omfanget av uføretrygding. Gjennomgående er holdningen for dette utvalget, i likhet med andre offentlige utvalg som har utredet forhold i arbeidslivet, et markedsliberalistisk utgangspunkt for resonnementene som ligger til grunn for konklusjonene. I de siste årene er det ved nasjonale politiske vedtak og internasjonale avtaler i stadig større omfang lagt til rette for at markedskreftene får stadig større spillerom og rettigheter. Dette går på bekostning av reguleringer som har gitt arbeidstakerne vilkår og rettigheter som beskyttelse mot stadig større arbeidspress og stress. Tidligere var det utbredt i arbeidslivet, både i privat og offentlig sektor, at arbeidstakere som ikke lenger kunne følge opp det daglige presset ble gitt mindre krevende arbeidsoppgaver. På denne måten kunne flere enn i dag fortsette i arbeidslivet fram til pensjonsalder. Frislippet av markedskreftene med stadig økende krav til avkastning og konkurransepress har ført til at arbeidsdagen for den enkelte blir hardere samtidig som krav til kostnadskutt, rasjonalisering og nedbemanning påfører den enkelte arbeidstaker store fysiske og psykiske belastninger. I denne situasjonen er det naturlig at både sykefravær og uføretrygding øker. "Sandmannutvalgets" forslag om innskrenkinger i sykelønnsrettigheter og begrensing i rettigheter til uførepensjon er et ensidig angrep på arbeidstakerne og deres rettigheter og løser ingen problemer i arbeidslivet. Det viktigste må være å gjøre det lettere for folk med helseproblemer å være i arbeid, i stedet for å bli uføretrygdet. Målet må være å beholde folk i arbeid – ikke nødvendigvis å få ned sykefraværet. Videre er det nødvendig å rette søkelyset på hva som kan gjøres for å endre belastningsfaktorene i arbeidslivet generelt. Etter LO i Oslos syn må innføring av 6 timers arbeidsdag vurderes som ett av flere virkemidler. LO i Oslo krever derfor at de politiske myndighetene ikke reduserer arbeidstakernes rettigheter, men på bred basis tar opp de problemene som avregulering og frislippet av markedskreftene har ført til. I dette må ligge en grundig analyse av de negative utslagene av markedskreftenes frammarsj på bekostning av arbeidstakernes totale livssituasjon, og forslag til tiltak for å motvirke disse.