Tariffpolitisk uttalelse 2002 Vedtatt på LO i Oslos representantskapsmøte 28. januar 2002 VERDISIKRING AV NOMINELLE TILLEGG Etter at 90-tallet hadde flere tariffoppgjør med svært moderate nominelle tillegg for vanlige arbeidstakere åpnet uravstemningsresultatet ved tariffoppgjøret i 2000, og streiken i etterkant, for et resultat som ga større tillegg enn det partene i første omgang var enig om å anbefale. Advarslene fra arbeidsgiverhold og myndigheter om at større lønnstillegg enn det anbefalte ville føre til øket inflasjon har vist seg ikke å være riktig. Norges banks innblanding i tariffoppgjøret i 2000 ved å heve styringsrenten, og det fortsatte unødige høye rentenivået, fører til en kronekurs som er i ferd med å svekke eksportnæringene. I forbindelse med tariffoppgjøret 2002 må det derfor kreves av myndighetene at det føres en finans- og økonomisk politikk som sikrer verdiene av de nominelle tilleggene. Dette innebærer blant annet at det må stilles krav til regjeringen om at Norges bank instrueres om å senke styringsrenten. Det må også stilles krav om at det utferdiges forskrifter om at bankenes gebyrer begrenses og står i rimelig forhold til de reelle utgifter hver enkelt tjeneste medfører. ØKONOMISKE RAMMER Økonomiske eksperter har foran 2002-oppgjøret uttalt at det er rom i norsk økonomi for større tillegg i dette oppgjøret. Det innebærer at det må legges inn midler som sikrer lønnstakerne en velstandsutvikling i tråd med verdiskapningen og økningen i nasjonalformuen. Lønnskampen må være et redskap for rettferdig fordeling og den er verken egoistisk eller samfunnsfiendtlig slik noen hevder. Dette innebærer at den totale økonomiske rammen for tariffoppgjøret bør ligge vesentlig over den som ble resultatet i 2000. PROFIL Det er offentliggjort en rekke undersøkelser som viser at forskjellene i samfunnet har øket sterkt de siste 10-12 årene. Særlig har lederlønninger øket formidabelt i forhold til alminnelige lønnstakere. NHO-direktøren har foran dette oppgjøret "avblåst lønnsfesten". I den forbindelse bør det derfor pekes på at dette bør gjelde for NHOs egne medlemmer –ikke for vanlige lønnstakere som ikke har deltatt i en slik fest. De store lønnsøkningene for de gruppene som fra før tjener uforholdsmessig mye, både i privat og offentlig sektor, har ingen sammenheng mellom ytelse og økonomisk uttelling, men viser en ensidig uakseptabel holdning hos arbeidsgiverne. Det kreves derfor at dette oppgjøret bidrar sterkt til utjamning av lønnsforskjeller og styrking av de lavest lønte. En nylig offentliggjort undersøkelse viser at flere grupper, særlig kommuneansatte, det siste året har kommet dårlig ut. Dette rammer særlig kvinneyrker. Slike skjevheter må rettes opp, men det er også i privat sektor store grupper lavtlønte, blant annet i detaljvarehandelen og annen tjenesteyting, som må styrkes. I offentlig sektor må lønnsutjamningen sikres ved større rammer og at det ikke settes av midler til lokale forhandlinger i etterkant av hovedoppgjøret. Samtidig må det kompenseres for at utdanningsgrupper i offentlig sektor har høye utgifter på grunn av studiegjeld. I privat sektor må minstelønnssatsene heves kraftig for ikke å undergrave betydningen av sentrale tariffavtaler og for å jamne ut lønnsforskjeller. VELFERDSKRAV Pensjon 8 – 900.000 arbeidstakere har bare folketrygden som økonomisk grunnlag etter aldersgrensen. Samtidig har folketrygden gradvis blitt svekket ved at grunnbeløpet er blitt mindre. Mange pensjonister har derfor fått en betydelig svekket økonomi. Det må derfor stilles krav til myndighetene om at folketrygdens pensjonsytelser må økes, samtidig som det må inngå i tariffkravene at det opprettes pensjonsavtaler, og at betingelsene blir fastsatt i overenskomstene. Pensjonsordningene i den offentlige sektor må også sikres ved at betingelsene blir regulert i overenskomstene. Arbeidstid Ved flere tariffoppgjør er det blitt krevet en generell nedsettelse av arbeidstida. Sammenliknet med en rekke andre land er arbeidstida i Norge lang. Erfaring både fra andre land, og fra tidligere arbeidstidsreduksjoner her i landet, viser at det totale produksjonsnivået heller øker enn å reduseres. Det er derfor grunnlag for å hevde at en nedsettelse av arbeidstiden ikke bare vil bedre den enkelte arbeidstakers velferd når det gjelder fritid, men at det vil gi overskudd i arbeidet som næringslivet vil ha stor nytte av. Alle forsøk på å svekke normalarbeidsdagen må avvises. Regulering av arbeidsmarkedet Stortingets vedtak om at inn- og utleie av arbeidskraft skal tillates uten at arbeidstakernes organisasjoner har vesentlig innflytelse, forhandlings- eller søksmålsrett ved innleie, har ført til at store deler av arbeidsmarkedet i ferd med å komme ut av kontroll. Useriøse entreprenører og kontraktører åpner for skatteunndragelser og svart arbeid. Samtidig undergraves den enkelte arbeidstakers rettigheter med hensyn til trygghet for arbeid, ordnede lønnsvilkår og sikkerhet på arbeidsplassen. For å kompensere denne kraftige svekkelsen av arbeidstakernes rettigheter kreves det tatt inn i tariffavtalene at arbeidstakerorganisasjonene må ha forhandlingsrett med hensyn til innleie og søksmålsrett ved innleieforhold som anses ulovlige. Samtidig er det viktig at omfangsbestemmelsen i overenskomstene styrkes for å unngå lønnsdumping. OPPGJØRSFORM For å sikre rimelige nominelle tillegg og bedring av generelle arbeidsvilkår, må det føres forhandlinger på forbundsvise nivå. Sikring av en offentlig garanti for at kjøpekraften i de nominelle tilleggene opprettholdes, og opptrapping av folketrygdens pensjonsytelser, gjøres gjennom forhandlinger mellom hovedorganisasjonene, samt med offentlige myndigheter. Det totale resultatet må deretter prøves ved uravstemning i hvert enkelt avtaleområde.