EU er i krise etter 30 år med markedsliberalisme hvor det har vært brei politisk enighet om avregulering, konkurranseutsetting og privatisering. Framveksten av en fritt flytende finanskapital har ført til økte problemer for næringslivet, resultert i massearbeidsløshet og regelrett spekulasjon rettet mot regjeringer, landenes gjeldsrentenivå og den europeiske valutaen Euro. Skattelettelser sammen med økte lederlønninger og bonusordninger har bidratt til omfordeling nedenfra og opp, økte forskjeller, fattigdom og økt makt til de rike. Alt dette har gitt grobunn for økt rasisme og ny oppslutning for høyrepopulisme og høyreekstremisme.

Etter først å ha reddet bankene med lån og garantier, har EU slått inn på en ekstrem innstrammingspolitikk. Dette for at landene skal tilfredsstille EU-grunnlovens krav om maksimum 3 % budsjettunderskudd og maksimum 60 % utenlandsgjeld i forhold til BNP. En slik drastisk innstrammingspolitikk vil føre EU fra vondt til verre. Dette betyr en rasering av offentlig velferdstjenester, drastisk økning av arbeidsløsheten, spesielt ungdomsledigheten, kutt i lønninger, tilsidesetting av tariffavtaler, sosial dumping og et tilnærmet finansdiktatur som setter demokratiet og de folkevalgtes innflytelse til side. EUs politikk endrer dramatisk maktforholdet og styrkeforholdet både politisk og i arbeidslivet. Den politiske venstresida og fagbevegelsen kommer på defensiven. Likevel klarer fagbevegelsen å mobilisere millioner imot en uønsket utvikling. Den har intet annet valg enn streiker og protester i gatene, enten det er borgerlige eller sosialdemokratiske regjeringer som dikterer angrepene mot fagbevegelsen.

Norge er annerledeslandet hva angår utslagene av krisa. Det skyldes betydelige tiltak for å holde arbeidsløsheten nede, oljepenger, en relativ stor offentlig sektor, høy sysselsettingsgrad samt en positiv reallønnsutvikling over flere år. Det forhindrer ikke at årets statsbudsjett var en unødvendig og uheldig innstramming ”light”.

EUs krise når også Norge. Dels ved at arbeidsgivere og norske politikere, spesielt på høyresida, ønsker å gå til angrep på faglig rettigheter, pensjonsordninger og uføretrygd. Dels ved at nye EU-direktiv påtvinger oss stadig nye liberaliseringstiltak, med mindre reservasjonsretten (vetoretten) brukes. Dels ved at sosialdumping brer seg til stadig flere bransjer. Den norske modellen overlever ikke hvis dette fortsetter.

Endret politisk styrkeforhold krever en klarere rødgrønn profil mot høyresida, for eksempel ved at man ikke i framtida inngår brede forlik som svekker alderspensjon, sykelønn og uføretrygd. En tilnærmet grunnlovfestet markedsliberalisme i EU krever at vi utreder alternativer til EØS-avtalen, slik Fagforbundet og EL & IT Forbundet sammen med organisasjonen Nei til EU har startet opp.

Fagbevegelsen må innse at endret styrkeforhold krever økt aktivisering av egne medlemmer for å sikre kjernekrav som faste ansettelser, kontroll med arbeidstida og ei skikkelig lønn, herunder likelønn. Samtidig må den politiske kampen intensiveres for å sikre offentlig velferd, trygdeytelser folk kan leve av og med, innføring av nye lovfestede faglige rettigheter, samt offensive tiltak for nye og miljøvennlige industriarbeidsplasser på veien til arbeid for alle.